tirsdag 23. januar 2018

Søndagstur til Finnkonakken mens livet flyter

Mens mørketid, stormene, skare og kulde herjer i nord er det uansett alltid noe å finne på .

Vi er fire damer som har gått mer og mindre og av og til på tur i lag siden 2012. Endelig klaffet det en søndag igjen og vi fikk tur alle fire sammen. Hvor skulle turen gå ?  Det er kaldt! Avtaler skal overholdes, livet har krevd, noen la seg sent og ei har brukket ryggen i sommer.

Det blir Finnkonnakken igjen.

Fjellet er nesten blitt som et lite symbol på livet vandrer og tiden flyter. Første gang vi fire gikk på tur sammen var på dette fjellet. Vi kjente ikke hverandre så godt da, men det året gikk vi mange flotte fjelltopper sammen. Mye vær husker jeg, sta og egne jenter, rom for personlighet og ikke minst latter. Sånn hærlig dame latter. Vi har fulgt hverandre nært og på avstand siden.

Livet flyter; barn vokser, kjærester splitter lag, nye boliger kjøpes, husdyr, dødsfall, krangler, ny jobb, kjærlighet, familie,  nye kjærester, nye vennskap. Livet flyter og fjellet gir ro.

Utsikten



Stillheten

Gløden



Vi koser oss på tur. Det handler ikke om ord, men å være til.

Lyset er fantastisk og  formen er elendig, men humøret og turen er topp.

Takk for turen jenter.

Takk for du leser bloggen min😊

torsdag 4. januar 2018

Når fornuften flytter ut og ingen ting annet flytter inn...

Finnkonakken  gikk jeg fredag 24 november med Bente.... Dette gav blod på tann!!!

Jeg hadde satt en meg et gærnt stille mål . Dette målet sa jeg bare til Bente og min mann. Innså vel etterhvert at det var urelastisk da tiden nærmet seg. Jeg vil gå på Per Karslatind tre måneder etter fallet og bruddet i ryggen, men er det så lurt?

NEI! Det er ikke lurt i det hele tatt!!

Men litt på grunn av min erfaring og min manns erfaring var det kanskje mulig allikevel? Utstyr er jo i boden (utstyret kan jo ikke bare være der til veggpynt) og fjellet er vi godt kjent med. Vi snakker om turen på lørdagen, men natta må gi reduksjon av smertene i ryggen fra turen på Finnkonakken.

Søndagsmorgen våkner jeg til normalt smerte nivå i denne fasen jeg er i.  Olav har alt kokt kaffe og laget matpakke til jeg kommer ned på kjøkkenet. Vi drar.

Fanden heller jeg er sulten - så sulten. Det sett en Jævel på skuldra å kvistrer. Æ tar knyttnæven å gir jæveln en på tryne. Men han klora sæ fast mellom skuldran i de neste dagene og fnisa "ser du æ hadd rett", men det vet ikke jeg enda da.

Akkurat kommet over tregrensa
Jeg tar på kjettingpigger på meg med en gang for det er glatt på stien etter noen høydemeter  må vi begge to ta på oss stegjern før vi har passert tregrensa da det er ganske isete på stien.



Det er kjempefint å gå. Tungt da det er lenge siden kroppen har vært på lang tur.  Viljen er sterk. Været er nydelig. Lyset,  ja lyset er fantastisk. Det er bare godt å være ute.

På vei mot sol og lysere tider

Akkurat slike øyeblikk setter seg i hjertet med utsikt mot fjell i nydelige omgivelser

Staver byttet ut med isøks det siste partiet opp

Jeg kjenner hjertet hamrer raskere når jeg nærmer meg toppen . Stavene byttes med isøks. På grunn av ryggen og forholdene velger Olav og  jeg å gå med sele og tau mellom oss. Det hardpakket snø som stedvis er isete. Kondisjonen er ikke på topp og jeg  må stanse og ta tiden til hjelp. Lavere kondisjon fører til jeg blir lettere redd. To ganger er jeg på tur å rope til Olav:" jeg vil snu , jeg vil gå ned. Dette er jeg er ikke klar for!". Jeg er på kniveggen av å holde redsel i sjakk.  Det er når en blir for redd uhellet kan skje. Jeg kjenner meg selv godt og dermed bruker jeg tid. Olav sikrer meg innimellom med tauet rundt øksen sin. Han går trygt og rolig foran meg venter ingen stress opp.




Så plutselig er vi oppe. Jeg er på toppen av Per Karlsatinden 1037 m.o.h. og ser ned Åselidalen , vakre Åselidalen.

Takk Olav for turen




I solnedgang vandrer vi ned. Jeg vet alt kommer på plass igjen.



På vei ned blir det overskyet og kommer snø i luften. Vi går ned i mørkne.

Om smertene kom etterpå? Ja smerten kom og jævelen hang der midt i ryggen i tre- fire dager. Den gjorde meg usikker på valget mitt. Jeg tillot all fornuft fikk flytte ut så pass nært fullført rehabiliteringsfasen var  det lurt? Så etter noen dager gav  smertene seg gradvis og jeg var igjen i "normal" smerte nivå. Kroppen er glad i bevegelse og klarer mer enn hodet tror.

Ser fram til neste tur og tur etter der og turen etter der ...

Takk for du leser bloggen min






søndag 10. desember 2017

Finnkonnakken min første topptur

Lenge siden sist jeg har skrevet blogg. Hverdagen tar innpå meg igjen og jeg har vært på tur!  Så her kommer noen blogg innlegg løpende etterhvert.

Akkurat tre måneder etter fallet var endelig dagen for å ta sin første topptur etter bruddet i ryggen. Er  ryggen klar? Jo Ja ... det fins ingen annen måte å få svar enn å prøve. Jeg vet ingenting vil bli ødelagt i kroppen av denne turen. Det fæleste som kan skje er er at kroppen sier etterpå: du ikke klar for dette enda. Kroppen krever mer opptrening!

Fredag 24. november klokka 13.00 henter jeg Bente Finstad på jobben hennes. Den første toppturen etter fallet går jeg selvsagt med Bente.

Utstyr på denne turen er kjettingpigger og staver.  Da denne turen ikke er så bratt og det er ikke mye sne. I sekken har vi ekstra dunjakke, matpakke og varm saft.  Vi har hodelykter med. Turen ned vet vi det kommer å bli mørkt. Jeg har alltid med hodelykt i sekken i mørketiden. Da turen plutselig kan bli lengre enn planlagt.

Turmål for min første topptur er Finnkonnakken, en fjelltopp på 518 m.o.h. Dette er fin liten fjelltopp i Bodø. En fjelltopp for de aller fleste og barnevennlig i den varmere delen av årstiden. https://www.ut.no/artikkel/1.7283793/

Dette er flott valg for min første bestigning etter ulykken.  På toppen av Finnkonnakken ser du blant annet utsikt over Sjunkhatten nasjonalpark og Kjerringøy.
På vei opp med utsikt mot Steigtinden, havet og Valviktindene
Følelsen av å endelig være på vei tilbake i fjellet er kraftig og et sted underveis stopper jeg å feller en tåre. Det kjennes bare så stort og godt å være tilbake til fjells. Jeg er nesten på plass, men er enda redusert. Turen går sakte og vi bruker godt tid. Noe av min redsel og bekymringer i min reise de siste månedene legger jeg igjen på toppen Finnkonnakken.

Hele turen bare kjennes rett ut. Jeg og Bente trekker pusten etter hendelsen, vi ler, føler og mediterer. Nye kapitler skal formes. 

Været og lyset er fantastisk. Det blåser og er kaldt på toppen.

Bente i skumringstimen

kroppen er tung, kondisjonen er ikke helt på plass, men dette er forventet. Jeg stiller ikke urealistiske krav til meg meg selv. Kondisjon kommer på plass senere. 
Jeg kjenner usikkerhet på turen. Klarer ryggen dette? Det kjennes greit når jeg går . Det er etter turen ryggen vil fortelle meg om jeg er klar for dette eller ikke. 
Smerter vil komme, men bare smertene avtar innen 24 timer er jeg innenfor. 24 timers regelen er min målestokk som min terapeut har gitt meg. 
Denne regelen gjør jeg tørr å utfordre meg seg tidligere og som gir meg tilbakemeldinger hvis jeg pusher for hardt. Kroppen tåler mer enn vi tror. Røntgenbildene er gode og jeg er trener opp musklene i ryggen gjennom programmet  min terapeut har gitt meg. Jeg skal ikke bekymre meg. Det er en egen kamp i bare det å ikke bekymre seg. Jeg tar  forhånds regler;  jeg går er godt kledd og alltid godt skodd på bena. Jeg  går med Pigger og staver og jeg går sakte med tygge gode steg.

Den gode følelsen av å være på topptur igjen. Jeg ble så glad på toppen at selveste varden på Finnkonakken fikk et kyss.



Bente og jeg sååå blid på tur igjen 

Takk for turen Bente! 

Ryggen gav smerter etterpå, men etter 24 timer kjennes det tilbake til "normalt! smertenivå. Blod på tann! NAM
Så da overtar topptur haue all fornuft flytter ut og neste tur går dobbel så høyt. Neste tur i neste blogg. Vintertur til Per Karslatind.

Takk for du leser bloggen min😊



mandag 13. november 2017

Duppe dingsen når ikke de funker på treningsturen

I dag er dagen og jeg hater de dager. Der elektronikken svikter meg. Jeg som ikke er på treningsstudio og ikke har treningsapparater. Jeg bruker elektroniske duppedingser når jeg springer og farer rundt her i Saltstraumen på knauser, skog og fjell.



Pulsklokke, apper, musikk, bluetooth, headsett, hodelykt osv osv....

Så nå når jeg er i opptrening er det viktig for meg å tracke alle kilometerene da dette gir meg en kurve av fremgang, men ikke for raskt eller for sakte...

Så da står jeg klar å sette foten på stien, hunden er klar og jeg er innpakka i regnajakka.... POKKER ikke strøm på telefonen (gammel telefon som hangler da den nye telefonen er på reparasjon igjen da den ble knust i fallet). Nye pulsklokka må laddes (Da den gamle som gikk på batteri ble også knust i fallet). Ladding av klokke er noe jeg ikke har vent meg til enda.

Hva gjør jeg nå da? Skal jeg snu å gå hjem å ladde. Æ kjenn æ bi forbarska. Hunden pistra, han synes ho mor er noe treg i dag. Jeg kjefter litt på hunden. Timmi forstår jo ingenting! Den pokkers hunden. Vi får jo ikke tracka kilometerene våre i dag. Jeg laster ned apper der inne i skogen så den kan spore meg noe.  Kanskje telefonen har nok strøm halve turen og så kan jeg kalkulere antall kilokmeter når jeg kommer hjem. (Her må det informeres om denne turen har jeg gått mange ganger og vet egentlig hvor langt er i tillegg er turløype  godt merket og kilometer er oppgitt).

Litt sur på den masete hunden som henger litt med øra starter jeg mutt å gå... men ka pokker sier jeg til meg selv inne der i skogen; Heng deg ikke opp i de duppedingsene nyt turen Lillian. 




Jeg gjør så! Nyter turen😊




Antar dette er reven som har koset seg meg årets rognebær?



Husk å ladd!!!

Tusen takk for du leser bloggen min og ha en fin uke😊


onsdag 8. november 2017

Steinåtind November 2016 Et tilbakeblikk


Ut av stuevinduet fra vår fritidsbolig i Beiardalen ser vi rett på Stenåtind et liten spiss av et  fjell på  886 m.o.h. Der ser vi rett på en renne. 
Når jeg ser på fjell må jeg opp på fjellet for å se hvordan utsikten ser ut fra toppen. Når jeg da neste gang sitter i sofaen så har jeg ro i sjæla for da vet jeg hvordan det ser ut fra den toppen av det fjellet. Fjellet har gitt meg en følelse.
 Jeg vet ikke om denne topplidelsen som jeg med  mange sliter med har et egen navn? 





På vei opp i bakgrunn Stormyrtind. Et fantastisk toppturski område
 Den renna hadde jeg egentlig tenkt å å gå opp en varm sommerdag, men vi valgte 5. november 2016 og i 10 minus i stede. 


Ser rennen i bakgrunnen

Vi valgte denne dagen og dette stedet da er fin å prøve seg på litt isklatring. Isklatring var ganske nytt for meg. Det hadde vært lite snø i fjellet så langt, men kaldt var det og dermed gode forhold.

Jeg hadde med meg mat og varm saft på flaske. Varm saft smaker bedre enn varmt vann.  Varmt vann gjør at det tar lengre tid før vannet fryser. Jeg hadde på meg nye Scarpa sko, ekstra mellomlag. Dunjakke øverst i sekken. Selvsagt isøkser, stegjern og hodelykt.

Vi startet turen øverst i Beiardalen kjører over brua ved Granli. Deretter går vi traktorveien opp mot to kjente lokale turmål Stabburssteinene og Harakoven. Når vi kommer demningen følger vi  traktorvei til høyre deretter setter vi kursen rett mot renna. Det er bratt anmarsj i lyng.

Litt selfi mens mannen knoter med stegjerna
Renna i seg selv er svært kort. Anmasjen er heller ikke så lang. Jeg valgte å ta på stegjerna tidlig da bakken var så frossen og synes det er behagelig å kjenne festet under bena. Olav leder disse korte taulengdene. Det er greit i renna og ikke så bratt. Det er miks av stein, snø og is.  Når jenter er på tur er det vår jobb å tilføre turen litt dramatikk. Så jeg starter å fryse enorm mye på aller første taulengde. Så jeg er gjennomfrossen i det jeg skal klatre opp. Så når jeg kommer på standplass. Som er ok plass slik jeg får beveget meg. Tramper jeg med bena som er helt fossen nå og setter i tutinga og gråter som en jentunge. Mannen min som er som menn flest forstår seg ikke på denne dramatikken (Litt tårer er ikke dramatisk; jeg må jo bare lufte litt) Det kommer det bestemt fra han:
 HVIS DU FRYS SÅNN MÅ VI SNU Å GÅ NED!!!
Jeg har jo ikke sagt noe da jeg har vært for opptatt av å gråte over smertene i tærne mine. så fra meg kommer det: 
NEI, JEG GRÅTER FORDI JEG HAR VONDT I TÆRNE FOR VARMEN KOMMER TILBAKE NÅ!
(Alle som har hatt negelbitt vet det er ikke vondt å fryse, men smertener intense når varmen kommer tilbake)

Så var vi ferdig meg den saken!

Videre opp var en spennende og enkel klatring. Gir alltid ekstra spenning når du er et sted du aldri har vært før og det er i nærområdet du har kjært. Vi hadde ingen vei beskrivelse eller vet om andre som har klatret opp her. Dette er nok en heftig skirenne under rette snøforhold for de som liker å kjøre så bratt. 

Miks av is og snø
Olav sikrer meg opp

På toppen kommer premie. Etter timer i skygge og kulde når vi toppen og premien er sol ei november sol når jeg kjenner litt ekstra etter så aner jeg varmen fra sola. Det å se sola i november når mørketiden er om hjørnet fylles jeg med ekstra godt humør av å se sola.

Toppen nådd, i bakgrunn ses  Beiardalen og fjellet til ventsre er Kamtind
Stomyrtind, P1320, Storskaret og Kamtind
Glade folk i novembersol


Tauet gjøres klar til nedstigning

Så hjem å legge ull såler i ny skoene. Denne turen gav meg erfaring hvordan jeg skal kle meg på denne type tur. Bekledningen ved isklatring krever varme, men samtidig god ventilasjon for en må ikke bli svett i klærne for da blir en kald med en gang du står i ro. Jeg trenger et ekstra lag med klær på bena. Jeg klatrer vanligvis med hansker, men det er viktig å ha med seg et par store varme votter



Instagram  etter den turen

Tusen takk for du leser bloggen min

torsdag 2. november 2017

Sa terapeuten



Ja nå har vært hos terapeuten, manuell terapeuten.
Igjen en ny fase,  styrking av rygg og kampen om å vinne ryggmusklene tilbake.

De høyeste fjell venter enda
Jeg går og går. Synes jeg har vært flink.

Timmi en lykkelig hund da mor er opptrening

Terapeuten spør mange spørsmål: hvor mange kilometer går jeg daglig og hvordan er smertene .

Terapeuten viser meg øvelser. Jeg må bevise jeg kan øvelsene, terpeuten korrigerer. Som de fleste førtiåringer er jeg full av mot og sjølgodhet. Synes jeg er flink. 
Terapeuten er ikke imponert over mine skjelvende ben og rygg mens jeg utfører øvelsen.

Terapeuten er dyktig, men er en glad i få noen andre til løse dine stive muskler er ikke min terapeut rett mann. Min terapeut sier du må fikse musklene dine selv. Dette gjør du med å trene og  å styrke musklene dine til det du har lyst å bruke de til. 
Hadde jo bare vært deilig da og blitt mørt opp. Svaret på dette er vel en noe kortvarig løsning, så enn så kjedelig det er!

Utsikten fra Nattmålstuva i Evjen, Saltstraumen. 

Terapeuten sier: "Må øke to- tre kilometer om dagen. Du må ta to øvelser med fem og ti repetisjoner. Tre ganger om dagen og tre til fire ganger i uka. Mer håndterer du ikke nå! ..." Phø.. håndterer ikke mer.. Jeg hater øvelser!
Jeg tenker på de nye toppturskiene mine, fokuser på mine nye flotte toppturskien!

Bevegelse og styrke får jeg beskjed om!

Mitt spørsmål til terapeuten: Kommer jeg meg på toppturski i desember?
Terapeuten sier: Nei november, desember og januar. Januar er realistisk!

JANUAR!!!!

Ikke f… tenker jeg ; æ ska gå og gå og gjør de pokkers øvelsene!!!

Jeg går med et fokus komme meg tilbake til fjellet
Takk for du leser bloggen min😊





onsdag 1. november 2017

Første artikkel på trykk

Jeg har vært så heldig å fått en artikkel på trykk og håper du leser denne. Artikkelen er fra en vintertur jeg og Bente Finstad hadde på Per Karslatind i desember 2016.  Se link lenger ned på denne siden.


Fra toppen og innover Åselidalen

Per Karslatind er en av Bodøs mest kjente fjelltopp på 1036 m.o.h. Dette er fjell som er kjent for å være en fantastisk  topptur på sommeren og toppturski tur på sen vinteren. Forholdene var slik vi valgte å med stegjern og isøks på denne turen.

Spotlight Magazine er et magasin som er utformet av Camilla Kristensen.




Klikk på link:

Min artikkel er fra side 27:

https://issuu.com/camillakristiansen/docs/spotlight_issue_no_4_no

Read the English version here:
https://issuu.com/camillakristiansen/docs/spotlight_issue_no_4_2_powerpoint


Takk for du leser min blogg😊